En Reiseskildring fra Vevsymposium i Tromsø

.Av Hilde Opedal Nordby, håndvever og vevlærer

1. – 3. november 2019 besøkte jeg Norges Husflidslags vevsymposium som arrangeres hvert tredje år, denne gangen i Tromsø. Omlag 150 personer var samlet under tre innholdsrike dager. Norges Husflidslag er en kultur- og interesseorganisasjon som er en ledende aktør innen kulturvern og næringshusflid i Norge. Organisasjonen ble stiftet i 1910 og har 24.000 medlemmer over hele landet. Norges Husflidslag har vev som satsningsområde med et eget fagråd i vev. Det er stor vevaktivitet i husflidslag i hele landet hvor over 1000 personer årlig deltar på vevkurs.

Vevsymposiet ble arrangert på Tromsø Universitetsmuseum med åpningsarrangement på Tromsø bibliotek. Universitetsmuseet ligger vakkert til på sydspissen av Tromsøya. Biblioteket ligger i Tromsø sentrum og er en populær møteplass i byen, mange forbipasserende fikk ta del i åpningen og vevfaget fikk vist seg fra sin beste side. Snøen lavet ned hver dag og mørket la seg med et magisk mørkblått skimmer ved 16-tiden som gjorde av vi tilbragte dagene innendørs.

Grindvevd bånd med fine avslutninger.

Tema for symposiet var grenseløst mangfold – i teknikker, uttrykk og menneskemøter. I Tromsø var jeg nærmere Finland, Sverige og Russland enn de sørlige deler av Norge, og nordfylkene har tradisjonelt sett nære relasjoner til disse landene. Å få komme nærmere den samiske kulturarven føltes bra og spennende, da jeg som «søring» har fått lære lite om samisk kultur. Grenseløst mangfold i teknikker gjenspeilet seg i en rekke måter å veve bånd på – oppleggskanten til grenevev, grindvevde bånd i et hav av varianter og vevde bånd på rundstav fra Arkhangelsk inspirerte. Det grenseløse mangfoldet i uttrykk gjenspeilet seg i foredragsholdere med fokus på alt fra kunstvev, håndveving som yrke, tekstilforskning, rekonstruksjon og historisk fokus til samisk kulturarv og deres håndverk – douidji. Videre vil jeg presentere noen av høydepunktene fra programmet.

Grindvevde bånd på russisk til venstre og norsk til høyre. Fra workshop under lørdagen der deltagerne fikk prøve seg.

Noe av det som gav meg mest var å høre Sonja Vangen fortelle om greneveving, hun er en levende tradisjonsbærer med kunnskapen i hendene. Greneveving er en tradisjon som har levd videre i århundrer i Manndalen, noen mil øst for Tromsø. Grener er tjukke, varme pledd som veves på en grenevev. Greneveven består av to stokker som lenes opp mot en vegg, med en tverrgående kjepp som renninga sys fast til, med steiner som lodd. Til skilnad fra andre oppstadvever brukes naturstein som lodd, ikke de typiske kljåsteinene i kleberstein. Sojna fortalte at hun som barn fikk være med å samle stein til en vev, og trikset var å finne like tunge steiner som samtidig hadde en avlang form som var enkel å knyte fast. Renninga lages gjennom å veve med grind i et eget rennigngsapparat, der innslaget blir renningstråder. Annenhver tråd hovles i halvhovler på nok en tverrgående kjepp. Både renning og innslag håndspinnes. Sonja Vangen demonstrerte under lørdagen hvordan ei grene veves. Hun lærte å veve grener av sin mor – det gjorde alle da ho var lita, «ein måtte bare det», sa ho. Innslaget skal være tjukt og mjukt, det spanns tradisjonelt på en spinnekrok. Fremdeles håndspinnes innslaget, men nå på rokk. Grenene fungerte som dyne for de nomadiske samene og som teltduk. Bunnfargen var alltid sauevit, med sauesvarte striper. Grått forekommer. Fargebruken gjenspeiler sjøsamenes sauehold og de naturtilganger som fantes. Først i senere år har det vært vanlig med andre farger i grenene. Steinbittenner (kjerringtann) er typiske mønster i bordene.

En grenevev i miniatyr med naturstein som lodd og nærbilde av grene med bl.a. steinbittenner.

Fra renning til grenevev.

Preparing warp for a grene

Charlotte Engstad var en annen kvinne som inspirerte. Hun driver firmaet Stellaria og fortalte om hvordan det er å leve som håndvever – hvilke utfordringer hun har, hva hun vever og hennes innstilling til håndverket. Egentlig utdannet biolog med doktorgrad, videreutdannet hun seg i voksen alder og er i dag håndvevermester, en av de få med denne tittelen i Norge. Hun vever bunadsstoffer, skjerf og interiørtekstiler. Hun er den eneste jeg kjenner til som vever med rykkverk. Besøk hennes hjemmeside og bli inspirert! https://atelierstellaria.no/?lang=nb

Åsa Elstad fortalte om et spesielt tekstilfunn i fra Skjoldehamn på Andøya. En godt bevart drakt datert til 1050-1100-tallet ble funnet i ei myr, dette er idag Norges eldste tekstilfunn. Drakta består av ei kofte med hette, skjorte, bukse, belte og sko. Hvem bar drakten, som er for stort for skjelettet den ble funnet sammen med? Var bæreren samisk, mann eller kvinne? Vi fikk ingen fasit. Kim Holte, ansatt håndverker ved Lofotr vikingmuseum, holdt kurs i å veve grindvevde bånd til drakten. Under åpningen av symposiet bar hun sine håndsydde bukser som er en rekonstruksjon av Skjoldehamnbuksene – og de fungerte bemerkelsesverdig fint i en moderne sammenheng.

Som en fortsettelse på emnet om klestradisjoner i nord holdt Torunn Sedolfsen et foredrag om vevtradisjoner i Troms. Vi fikk bla i hennes fantastiske permer fylt med hennes rekonstruerte stoffer fra to tøyprøvesamlinger som finnes på Tromsø Museum. En herlig samling med bekledningsstoffer, sengetøy og hverdagstekstiler fra naturalhushold i Senjakommunene Berg og Torsken som representerer et godt stykke kvinnehistorie. Dette arbeidet er på vei til å bli en bok.

Ellen Kjellmo fortalte engasjert om båtrya. Hun har også skrevet en bok, «Båtrya: i gammel og ny tid», den anbefaler jeg på det varmeste – en innholdsrik bok med fagtermer, informative bilder og godt dokumentert håndverkskunnskap. På den lille halvtimen hun hadde til disposisjon gravde hun dypt i kyst-norges tradisjoner med å veve varmende ryer som fiskerene brukte i sine båter. Rya kalles for en skinnfellsimitasjon som er en passende beskrivelse – en solid vevnad med slitesterke dekkhår i renninga, og med «nopp» (lugg) i mjuk og isolerende bunnull som tilsammen imiterer sauens fell. Rya har som fordel at den beholder den mjuke og varmende evnen selv om den blir bløt – en vanlig skinnfell ville blitt stiv og ubrukelig av det salte vannet.

I andreetasjen på museet var det en pop-up butikk med salg av håndvevde produkter – vevde bånd fra Arkhangelsk, tepper og sjal fra Stellaria, bøker og vevutstyr av Norges Husflidslag. Kåfjorddalen Ullkarderi som drives av 3. generasjon ullkardere som nå satser stort på eget spinneri solgte kardet ull som ullflak og forgarn. De karder ulla uten å vaske den som gjør at lanolinet bevares og det beste av ullens egenskaper kommer fram. Museumsbutikken skuffet med sitt sortiment av maskinvevde sjal og souvernirprodukter produsert i utlandet. Hva med å satse mer på disse lokale håndverkerne?

Sergei Klykov fra Arkhangelsk viser båndveving på rundstav.

Det eneste jeg savnet under vevsymposiet var en stående utstilling av tradisjonelle tekstiler fra nordfylkene, både gamle tekstiler og nyproduserte. Samtidig skulle jeg ønske meg mer mingeltid da dagene var fullpakket med program som gav lite tid til å prate med de deltakgende og skape nye bekjentskap. Reiseskildringen vil jeg avrunde med et dikt av Rolf Jacobsen.

Nord av Rolf Jacobsen

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel, sommer-

nattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.